Finkofter og hverdagssamisk

Den siste folketellinga der etnisitet og språk ble registrert var i 1950. Den viste en klar samisk majoritetsbefolkning i Nesseby kommune.

På bilder fra Nesseby skole 1947/48 ser man at ingen av barna har kofte på. Det er tydelig på fotografier fra denne tida at kofter ikke lenger var det vanligste hverdagsplagget. På bilder fra høytidelige anledninger hvor folk har finstasen på er det fortsatt noen som går i kofte. På bildet fra et friminutt i skolegården i 1948 ser vi at ingen går i kofte, men alle har skaller med skobånd på beina. Det at man selv kunne lage skotøy av lokalt skinn fra sel, ku, sau eller rein, var en av årsakene til at man hadde klart seg så godt under krigen og etterpå. Sammenlignet med bildene fra før krigen, da mange brukte kofte både til hverdag og høytid, har det skjedd en tydelig endring. Men hva var årsaken?

Det er lett å tro at dette skyldtes den harde fornorskingspolitikken, som gjorde at man ikke fikk kjøpe jordeiendommer hvis man ikke hadde norsk som dagligspråk og undervisninga bare skulle foregå på norsk selv om ungene bare kunne samisk når de begynte på skolen. Men de jeg har intervjuet sier at de fleste familier uansett hadde samisk som hjemmespråk, noe folketellinga i 1950 bekrefter. Læreren fra Vestlandet, som har tatt bildet, forteller at han måtte bruke en elev som tolk, enda det var ulovlig. Jenta hadde vært evakuert under brenninga høsten 1944, og hadde derfor lært seg norsk før hun kom tilbake til Nesseby.

Nesseby skole friminutt 1948. F.v.: Maggi Teigen, Tormod Noste, Birgit Marie Nilsen, Klara Mosesen, Bergitte Hjelper, Inga Stina, Anna Siri, Ukjent, Ruth Teigen, Martha Dikkanen, Randi Utse, Ukjent. Med spark: Laila Noste. Lærere: Hjørdis Nilssen og Dreng Skomedal. Foto: Halgrim Ulsaker (lærer i Nesseby 1947-49).

Liv Nilsen (f. 1949): «Jeg hadde nå kofte da jeg var liten. Det var gamle bestemødre og samejenter som hadde det. Min oldemor har jeg aldri sett i annet enn kofte. Jeg var 10 år da hun døde i 1959». Bertil Berg (f. 1957): «Jeg er ikke selv vokst opp med kofte. Det var gamle folk som brukte kofte til daglig, andre folk bare til kirke». Marie Roska (f. 1939): «Jeg var konfirmant i 1954. Det var ikke så populært med kofte på den tida. Vi ville heller ha kåpe. Det var bare gamle folk som gikk i kofte». Enkelte, som Henda Mathisen, brukte kofta som arbeidsplagg også etter krigen.

Inntrykket er at etter krigen hadde de fleste i Nesseby sluttet å bruke kofte til daglig fordi man hadde annet hverdagstøy. På søndager og til selskapeligheter kunne man bruke kofte, men vi ser på bildene at alle ikke hadde kofte i denne tida. Forklaringa jeg har fått er at det var vanskelig å få tak i fint nok stoff etter krigen. Det skulle helst være engelsk klede, og det var mangelvare. Hvis man ikke kunne sy finkofte, så lot man heller være. Derfor var det bare de som ennå hadde fine nok kofter til å bruke om søndagen, som tok dem på.

Mangelen på koftekledde på bildene fra gjenreisingstida kan derfor ikke ses som et direkte resultat av fornorskinga, slik det er lett å tro. Påtrykket om å lære seg norsk gjorde ikke nødvendigvis at folk sluttet å bruke kofte i Nesseby. Men mange forteller om negative opplevelser av at man ble sett ned på hvis man gikk i kofte i norske kystmiljøer.

Fornorskingspolitikken ovenfor samene 1851-1959

Fornorskinga var en offentlig assimileringspolitikk ført av den norske stat i perioden 1851 til 1959, med ringvirkninger som fortsatt oppleves i dag. I 1851 ble Finnefondet etablert av Stortinget. Det ble blant annet brukt som lønnstilskudd til lærere som var særlig effektive i fornorskingens tjeneste. Fornorskningspolitikken ble ikke formelt avskaffet før Samekomitéen ga sin innstilling i 1959, som ble vedtatt av Stortinget i 1963.

Fornorskningspolitikken bygde på to ideologiske grunntanker. Det ene var en sosialdarwinistisk tenkning om at samer var et laverestående, primitivt folk, uten egne evner til å løfte seg opp på et høyere, sivilisert nivå. De trengte derfor hjelp til å heve seg over sin egen uvitenhet og dette skulle skje ved å tilegne seg norsk språk og kultur. Den andre ideologiske bakgrunnen var den norske nasjonsbyggingen, som forutsatte at Norge var en selvstendig nasjon bestående kun av nordmenn. Dette var spesielt viktig i forbindelse med Unionsoppløsninga med Sverige i 1905. Det ble innført regelverk som Jordsalgsloven av 1902, som påla at alle som skulle kjøpe jord måtte ha norsk som dagligspråk.

I skoleverket var det særlig anvendelsen av Wexelsenplakaten som gjorde det vanskelig for samisktalende barn. Kirkeminister Wexelsen sendte i 1898 ut en instruks med skjerpet fokus på at «Skolens Undervisning foregaar i det norske Sprog. Det lappiske eller kvænske Sprog bruges kun som Hjælpemiddel til at forklare, hvad der er uforstaaeligt for Børnene». I steden for at norske ord skulle forklares på samisk ble det anbefalt å bruke anskuelsesmetoden. Læreren skulle peke, mime, tegne på tavla eller på annen måte vise barna hva et ord betydde. Dette fungerte ofte forvirrende og ga treg språkopplæring sammenlignet med da man tidligere kunne bruke samisk til å forklare norske ord.

Wexelsenplakatens § 4, som påla lærerne å overvåke at samisk ikke skulle brukes «i videre udstrækning, end forholdene gjøre uomgjængelig fornødent», ble i mange skolekretser tolket som at elevene heller ikke skulle få snakke hjemmespråket på fritida. Enkelte skolestyrer fortsatte å instruere lærere i samiske distrikter om å passe på at elevene ikke snakket samisk i friminutt og i fritida på internatet helt til instruksen ble formelt avskaffet med Stortingets behandling av Samekomitéens innstilling i 1963.

Selv etter at instruksen ble avskaffet rådet en negativ innstilling om at samisk ikke burde brukes i undervisninga, ikke engang som hjelpespråk. Selv om den raseideologiske begrunnelsen bak fornorskingen mistet legitimitet etter andre verdenskrig, så var det fortsatt et utbredt syn at samene ikke ville kunne ta del i den sosiale og økonomiske utviklingen i gjenreisingstiden hvis de ikke la fra seg samisk språk og kultur og steg fullt og helt inn i den norske majoritetskulturen.

Det tar langt tid å endre på inngrodde holdninger. Etter 60 år uten at samisk var brukt i skolevesenet var de fleste analfabeter i samisk skriftspråk, også de med samisk som hjemmespråk. Det var derfor lite å bygge på når man skulle forsøke å snu denne holdningen. I to generasjoner hadde nært sagt den eneste formidlinga av samisk skriftspråk vært gjennom Bibelen, salmeboka og det kristne tidsskriftet Nuorttanaste. Det manglet derfor lærekrefter som kunne uttrykke seg skriftlig på samisk.

Personlige erfaringer med norskopplæringen

Det er svært individuelt hvordan folk i Nesseby har opplevd fornorskinga og hvordan ulike familier har håndtert den. Noen prøvde å legge helt om til norsk i hjemmet for å hjelpe ungene å tre lettere inn i storsamfunnet. Mens andre mente at skolevesenet hadde ansvaret for norskopplæringen og at familien kunne fortsette med samisk som hjemmespråk. Nils Einar Mathisen (f. 1937): «Du ser jo at våre unger prater norsk. Det var jo det at vi ikke kunne norsk da vi begynte på skolen. Og så skulle vi gjøre det litt lettere for ungene og snakka norsk med dem. Sånn var den fornorskingstida. Jeg har angret etterpå … at vi gjorde en feil mot ungene våre».

Nils Einar Mathisen, 6.2.2020. Foto: Bjarne Riesto

Ingrid Iversen (f. 1941): «Det var kanskje litt overlegenhet også. Noen brukte å si: Hva skal du med den der samisken! Det var politikken etter krigen. At de som giftet seg og fikk barn prøvde å snakke norsk. Det var en lærer som spurte oss: hvorfor snakker dere ikke bare samisk hjemme? Det er skolen som skal lære barna norsk. Men det var mange foreldre som hadde dårlige erfaringer; og de ville ikke at barna skulle plages slik som de selv av at de ikke kunne norsk når de begynte på skolen».

Kjell Trane (f. 1947): «Jeg husker at de snakket verken orntlig norsk eller samisk. Vi lærte bare samisk hjemme og norsk på skolen. Da trengte ikke foreldrene å anstrenge seg med å snakke norsk til oss, for det lærte vi jo på skolen. Slik gjorde vi oss forstått når vi begynte å jobbe. Det var jo et uttrykk da: Hva skal du med den der samisken, den når du jo ingen vei med!»

Internatliv

For de fleste innebar skolegang at de måtte bo borte fra familien i perioder. Ingrid Iversen (f. 1941): «Jeg var 7 år da jeg begynte på skolen. Det var ingen skolebuss eller internat. De første årene måtte vi bo hos slektninger. I 1952 flyttet vi inn på det nye internatet. Jeg syntes ikke det var trist, annet enn når ungene kranglet seg imellom. Det var mange som manglet mat hjemme, og de fikk det bedre med å bo på internatet. De fleste gårdene hadde mange barn, og folk hadde dårlig råd. De som bodde langt unna kom seg hjem bare til jul og påske». Hun kunne ikke huske at de ble nektet å snakke samisk sammen på internatet. Ingen av elevene på internatet gikk i kofte, fordi på den tida var det bare gamle folk som brukte kofte på hverdagene.

Utvidelsen til 9-årig grunnskole gjorde at ungdommer fra Nesseby gikk i nabokommunen Tana frem til 1966. Fra skoleåret 1959/60 var det bare ungdomsskole-elever som bodde på internat, for skyssordninger og antallet lokalskoler gjorde at alle elever i barneskolen kunne bo hjemme.

Virkningene av språkinstruksen, som begrenset muligheten til å bruke samisk i undervisningen, ble forsterket av at man etter krigen gikk over til utvidet skolegang for ungdomstrinnet. Dette innebar en storstilt utbygging av internater, hvor ungdommer ble samlet på tvers av kommunegrenser for å fylle opp klasser. Det hadde vært internater før krigen også, og på grunn av dårlige transportmuligheter var det vanlig at barn fra førsteklasse av måtte bo borte fra foreldrene i lengre perioder. Barna kunne være innkvartert på internat eller hos private sammenhengende i 8 uker før jul og 8 uker på vårsemesteret.

På 1950-tallet ble skolen et mer effektivt fornorskingsinstrument enn noen gang tidligere ettersom skoletida ble utvidet og samiske elever fikk mer undervisning i en norsk skole av norske lærere med norske lærebøker. Det var lærermangel etter krigen, og mange bygdeskoler fikk folk sørfra med kun artium og ingen lærerutdanning. Mange av disse lærerne hadde en nedsettende holdning til de samiske elevene. Det var heller ikke uvanlig at elever fra andre kommuner fra Finnmarkskysten, som gikk på den yrkesrettede skolen i Karlebotn, benyttet muligheten til å hevde seg som norske og kastet dritt om samer, enda de var en minoritet i en samisk bygd. For elever fra Nesseby var denne erfaringen sår. Det at andre kunne komme til Nesseby og fortelle dem at de ikke var noe verdt.

Bildet viser Karlebotn skole og internat, med Karlebotn "sentrum" i bakgrunnen.

Det er et paradoks at når myndighetene offisielt avslutter fornorskingsparadigmet, da først skyter fornorskingen fart i Nesseby. 1960-talls generasjonen er den første som kan norsk når de begynner på skolen. Hvorfor? Mange eldre forteller om sine egne dårlige erfaringer med å ikke forstå lærerne. Så når de selv ble foreldre ville de skåne barna for ubehaget med å ikke forstå noe av undervisningen de første skoleårene.

Et annet fenomen er at folketallet vokste enormt etter krigen. Folketellinga i 1950 er den største i Nessebys historie, med over 1500 personer. Det var innlysende at mange ville bli nødt til å flytte fra hjembygda for å få seg arbeid, og da måtte de kunne norsk. Foreldrene hadde dårlig utbytte av sin egen skolegang og opplevde en barriere i forhold til det norske storsamfunnet. De ønsket å gi sine egne barn et bedre utgangspunkt.

Vitaliseringen skyter fart

På 1970-tallet våknet den samisk bevisstheten for alvor, og vitaliseringsprosessen kunne begynne. Det var igjen lov å ha samiskundervisning på skolen, etter at det hadde vært forbudt siden slutten av 1800-tallet. Men det skulle fortsatt gå 20 år før skolen klarte å tilby samisk språkopplæring for alle elever i Nesseby.

På 1970-tallet dukker det igjen opp kofter på konfirmasjonsbildene. I 1970 var det én gutt med kofte på. I 1973 var det to som hadde kofte. En periode etter krigen hadde konfirmantene foretrukket norske penklær. Irma Trane (f. 1941): «Vi hadde kofte både på 17. mai og når vi gikk til kirke for konfirmasjon. Det skulle være sånn fin kledekofte. Men de som ble konfirmert hadde ikke kofte. Guttene hadde kjøpt dress og jentene hadde hjemmesydde pyntekjoler. Men resten av familien gikk i kofte, hvis de hadde». Det siste er et viktig poeng, for med store ungeflokker var det ikke alle som hadde kofter til penbruk.

Duodjeutstilling i Karlebotn 15.12.1975. Foto: John Ole Nilsen.

På 1970-tallet var det forskjell mellom ulike familier, om de brukte kofte som finklær eller ei. Det påfallende er at skillet ikke følger hvilke familier som beholder samisk som hjemmespråk eller ei. Mange familier byttet til norsk som hjemmespråk. Samtidig var det flere som begynte å bruke kofter igjen, for eksempel til festlige anledninger som 17. mai. Ei som vokste opp i Nesseby på 1970-tallet forteller at det var stas å kle seg i kofte til skoletoget. I hennes familie var det vanlig at de tok en tur inn til Vadsø etterpå. Da passet de på å dra hjem og skifte til norske klær først. For det var mange som hadde ubehagelige opplevelser og fikk slengt stygge kommentarer etter seg hvis de hadde kofte på i byen. Dette er en av de nedbrytende effektene som fornorskingen hadde: At alle hadde lov til å se ned på og skjelle ut samer.

Siri Dikkanen, tidligere skolesjef i Nesseby, skriver at skolen hadde en lang og strevsom vei å gå for at samisk språk og kultur skulle få en selvsagt plass. Den mest hardhendte og direkte undertrykkende periode var kanskje over etter krigen. Men stort sett lot skolen som om samisk språk og kultur ikke eksisterte. Så kom endringen som gjorde at det ble lov å gi samisk begynneropplæring. Blant foreldrene til elevene som skulle begynne på skolen høsten 1970, var det mange som ville ha samisk som opplæringsspråk for sine barn. Men den gang hadde kommunen bare én lærer som kunne undervise i og på samisk, og det kom ikke i gang. Det ble samisk begynneropplæring første gang i 1977 ved Stuorravuonna skuvla/Karlebotn skole.

Mellom 1904 og 1953 foregikk ingen systematisk undervisning i samisk for lærere i Norge. Etter hvert ble det mer sporadiske utdanningstilbud, men det var få ressurser å bygge på.

Norske Samers Riksforbund sitt 14. landsmøte juni 1982 i gymsalen på Nesseby skole. På talerstolen står Ole Henrik Magga, som ble valgt til Sametingets første presidenten i 1989. Foto: John Ole Nilsen.

Samepolitisk symbolplagg

Kofta blir etter hvert også et samepolitisk symbolplagg. 1970-tallet var et tiår med stor politisk aktivitet. For mange voksne var det i slike sammenhenger viktig å ha på kofte. Det ser vi blant annet på bilder fra landsmøter i de samiske organisasjonene. I slike samiske rikspolitiske sammenkomster var det viktig å vise hvilket område man representerte, og kofta var et naturlig symbolsk signal. For mange var det sosiale aspektet i å møtes på en arena der det samiske var selvsagt vel så viktig som de politiske diskusjonene. Samefester og møtevirksomhet som strakte seg over flere dager (og netter) var en motvekt til stigmatiseringen man fortsatt opplevde i norskdominerte miljøer. Slik fungerte samepolitisk aktivitet som «øyer» hvor man visste at ingen ville latterliggjøre eller kommentere ens samiske opphav og framtoning. Unjárgga sámiid searvi/Nesseby sameforening ble stiftet i 1972.

Nils Einar Mathisen (f. 1937): «Ja, da kom jo det her med sameforeninga og alle skulle ha kofte. Sameforeninga var populær her, ikke bare her, men i Tana, Kautokeino og Karasjok så var det populære samefester. Og da skulle alle ha kofte på. Men i andre sammenkomster var det ingen som hadde kofte på. Selv de eldre hadde norske klær på da. Det var vel mye mobbing, særlig hvis man skulle til Vadsø. Hvis man skulle utenfor Nesseby, så var det ikke greit å gå i kofte».

Kofte blir altså et plagg som knyttes til noe positivt internt i den gryende samiske samfunnsoppbygginga, men som ikke finner gjenklang i storsamfunnet og spesielt ikke i de norske fiskeværene.

Delegater fra Nesseby på Norske Samers Riksforbund sitt 14. landsmøte 17.-19.6. 1982 i gymsalen på Nesseby skole. F.v.: Nils Einar Mathisen, ukjent, Iver Per Smuk, Einar Siiri, Olav M. Dikkanen og Ole Roska. Foto: John Ole Nilsen.

Uniformering av koftebruken

På 1970-tallet var det kun noen få damer som sydde kofter og de valgte å sy det de anså som tradisjonelt: mørk blå ullklede, med rød og gul dekor. Avslutningene på ermer og holbi (skjørtekant) ble standardisert. Dette ga inntrykk av at det var kun én korrekt Nessebykofte. Dette ble befestet da man begynte å holde kurs i koftesøm på 1970-tallet. Alle sydde identisk kofte, med identisk dekor.

Koftesømkurs i gymsalen på skolen i Nesseby i 1977. Foran fra venstre: Lærerne Duttá-Pier Mággá/Magga Andersen og Magga Bigga Johnsen. Bak f.v.: Birgit Siiri, Bigga Iversen, Ellen Marit Roska, Oline Nilsen, Marie Bergitte Utse, Anna Pettersen, Dagmar Trane, Torill Wigelius og Birgit Teigen. Foto: John Ole Nilsen.

På bildet ser vi de to lærerne på et av kursene på 1970-tallet: Dutta-Pier-Mággá/Magga Andersen og Magga Bigga Johnsen. Med på kurset var også flere av de som senere har bragt tradisjonen videre, blant annet Marie Birgitte Utse og Birgit Teigen. Birgit Teigen brukte å sy kofter til familien, og etter hvert holdt hun selv kurs. Hennes datter Maggi forteller at som ungdom var hun ikke så interessert, men som voksen har hun sydd til både barn og barnebarn. Søstera Irma forteller at hun sydde sin første kofte på kurs og at mora Birgit seinere hjalp henne når hun ble spurt om å sy en herrekofte. Det er ikke så enkelt å få alle pyntesømmene riktig. Nesseby herrekofte er jo kjent for at ryggen skulle være som en speilflate med all dekorsømmen! Når det igjen ble populært med kofte, var det i mange familier fortsatt kvinner som hadde kunnskapen i fingrene og brukte den til å hjelpe andre. For de som ikke sydde selv eller hadde noen i familien som sydde for dem, var det lenge Marie Birgitte som stod for koftesømmen. Hun har sydd til folk i hele kommunen og vært en flittig leverandør.

Liv Nilsen har dokumentert det historiske mangfoldet i måter å dekorere kantene på ermene og skjørtene til Nessebykofta. Dette presenteres som utstilling i monter på Varanger Samiske Museum. Foto: Anna-Kajsa Jernsletten.

Liv Ravna (nå Nilsen) arbeidet på 1980-tallet med å dokumentere Nessebykofta og opplevde at den var mer variert enn hun hadde trodd, særlig kvinnekoftas holbi. Overraskelsene ble mange etter hvert som hun kom over mønstre hun tidligere ikke hadde sett. Før krigen var det flere som sydde og vevde selv og derfor fikk koftene et mer personlig preg. Det var fantasien og økonomien som bestemte. På 1800-tallet brukte de både røde og grønne kofter.

I mønsterboka for bandvev har Liv Nilsen samlet 150 ulike mønstre til belter, holbi og skobånd. Tidligere hadde de fleste bygder og slekter egne mønstre, som gjorde at man så hvor de hørte til. Med tiden var det bare noen få som vevde holbi og det samme mønsteret ble brukt over hele Nesseby kommune. Fra gamle kofter ser man at hver syerske hadde sin egen måte å dekorere ermekanten på. Noen foldet kanten og andre rynket. Noen har brukt opptil 3 ulike farger. Også nederst på kofta kunne man ha holbi uten vevde bånd, med kledestriper i rødt, gult, blått, grønt og svart. Koftesyerskene kunne leke seg med fargene når de pyntet holbi-kanten.

Internkontrollen "Koftepolitiet"

Uniformeringen av koftesømmen førte til strenge rammer for hva som var tillatt. Liv Nilsen forteller fra da hun sydde grønn kofte og nabokjerringas kommentar var: «Fysj, så stygt!» Dette var en utilslørt irettesettelse. Men Nilsen hadde sett at bestemoras kofte var grønn og følte seg trygg på at hun var innenfor tradisjonen, selv om hun hadde brutt den gjengse normen som da var etablert. Skjørtelengden og bredden på dekoren hadde variert etter krigen, men det å bruke andre grunnfarger enn blått ble ansett som feil på 1970-tallet.

Blant syerskene som opererte på denne tiden i et tilnærmet monopol er det flere som fortsatt i dag gir klart uttrykk for at de synes det kun er blått som er den riktige Nessebyfargen. Disse tradisjonsbærerne omtales ofte av folk som «koftepolitiet». Det er personer som er så trygge på sin egen kunnskap at de føler behov for å irettesette andre når de mener noen har brutt reglene for koftesøm og koftebruk. Hun som hadde sydd seg grønn kofte var trygg nok til å fortsette å bruke den. I denne perioden, da det var stor uniformitet i utforminga av kofta, krevdes det at man måtte være trygg både på sømteknikk og kulturelt for å utfordre den etablerte normen.

Nesseby 1920. F.v.: Marianne Lindseth, Sigrid Utse, Regine Tepsel. Foto: Henrik Nilssen. Bruk av detaljer som blondekrage til koftene viser at man fulgte de norske motesvingningene selv om man fortsatte å bruke kofte. Slike tilpasninger blir av forfatterne av boka Unjárgga gákti (Nessebykofta) i 2005 omtalt som at de fornorsket koftene. Fornorsking oppfattes idag som at man har mistet det samiske særpreget.

Skillet mellom offentlig og privat

På 1970-tallet begynte noen av kvinnene å bruke mønstrede bomullskofter offentlig og til høytidelige anledninger. Dette mente mange eldre brøt med skillet mellom hverdag og høytid.

Selv hadde de vokst opp med at man brukte ulike typer kofter i ulike situasjoner. Nils Roska (f. 1921): «På hverdagene var det en billigere kofte. På søndagene var det en annen, dyrere kofte». Gunvor Dahl Rasmussen (f. 1931): «Bestemor gikk alltid i kofte. Inne, eller hjemme, brukte hun enkle bomullskofter, når hun skulle bort tok hun på seg finkofte. I fjøset og på annet arbeid brukte hun gamle kofter. Vi andre gikk i kjoler».

For de som hadde vokst opp med skillet mellom borte- og hjemmekofter, opplevdes det nedverdigende å se at det de oppfattet som private kjøkkenkofter ble brukt offentlig. Mens for den yngre generasjon var det et poeng å ta tilbake noe av tradisjonen med kofta som bruksplagg, for eksempel til politiske møter. Da valgte damene ofte mønstrede bomullsstoffer, mens mannfolkene har vært påfallende trofaste mot blått ullklede.

Bildet er tatt på trappa ved inngangen til Nesseby skole. NSR holder sitt 14. landsmøte 17.-19.6.1982. Vi ser delegater som tar seg en kaffe og røyk på trappa. Foto: John Ole Nilsen.