Samefolkets dag

Samekonferansen, som består av valgte delegater fra hele Sápmi, vedtok i 1992 at 6. februar skal være felles nasjonaldag for alle samer i Norge, Finland, Sverige og Russland. Dagen ble feiret for første gang i 1993. Samefolkets dag feires til minne om det første samiske landsmøtet i Trondheim 6.2.1917. Fra Nesseby deltok Johan Roska, som den ene av kun 2 nordsamer på møtet. Han hadde vært involvert i saken om reinbeite på tvers av grensa til Russland og Finland, og ble derfor foreslått som utsending. Grunnen til at han var et naturlig valg, var at det første landsmøtet hovedsakelig omhandlet reindriftens utfordringer. I sørsamisk område var konfliktene med den stadig økende norske bondebefolkningen sett som den største trusselen mot samisk eksistens. I nord var den samepolitiske kampen rettet mot fornorskningspolitikken, og dreide seg mer om utraderingen av samisk språk og kultur1. Isak Saba stod midt i denne kampen. Ett av hans bidrag regnes idag som den samiske nasjonalsangen: Samefolkets sang. I denne hyller han samenes utrettelige, fredelige kamp for eksistens og anerkjennelse som et eget folk. Saba mente at samer trengte å lære seg å skrive og lese samisk, for å formidle sine tradisjonelle fortellinger. Selv gjorde han en stor innsats med å nedtegne joiker og fortellinger fra området rundt Varangerfjorden, både nordsamiske og skoltesamiske2.

Den 6. Februar 1993 ble Samefolkets dag første gang feiret offisielt. De første årene var feiringen preget av alvor. Det var taler for de voksne, som ofte fokuserte på det man hadde kjempet for og hva som sto igjen før man hadde oppnådd det grunnleggende for å kunne eksistere som et folk på tvers av 4 staters grenser. Etter hvert har det blitt mer en festdag, som feires aktivt i barnehager og skoler. Ofte settes hele uka av til fordypning i samiske tema. Dagen har siden 2003 vært offisiell flaggdag. I Nesseby har det blitt tradisjon at oppvekstsenteret synger Samefolkets sang mens flagget heises utendørs. Dette gjaldt også i 2011. Selv om det var nesten 40 minusgrader og skolebussene ble innstilt på grunn av kulde, slik at det var frivillig oppmøte på skolen. Men likefullt stod hele skolen sammen ute og sang mens flagget ble heist. De som har vokst opp etter at dagen ble markert første gang, har også vokst opp med at kommunen er en del av det samiske språkforvaltningsområdet, med tospråklig skilting og andre samiske tilbud. De har vokst opp med Sametinget, som ble etablert i Norge i 1989, og har et stedlig kontor i kommunesenteret Varangerbotn.

Som vi ser av bildene, er det mange måter å pynte seg på. Det er vanlig med kofte, og da fra det stedet slekta har tilhørighet. Det er akseptert at alle som har tilhørighet til Nesseby går i Nessebykofte, også om man ikke har samisk slekt. Andre alternativer til festantrekk er ofte inspirert av samiske farger og mønstre. Strikkede plagg er populært, og redesignede antrekk med samiske detaljer og dekorasjoner. Ettersom det ofte er årets kaldeste dag, så er ullklær foretrukket fremfor lette sommerantrekk.

Mange foreldre er opptatt av at barna skal ha lyst til å gå i kofte, og at det skal være et plagg som de kan leke, spise is og springe rundt i. De får også sette sitt personlige preg på plagget, for å understreke eierskapet. For eksempel velge farge og pynt, eller til og med sy fast sitt eget Angrybird-merke! Sissel: «Ungene mine elsker å ha på seg kofte. Da har vi pynta oss, da er dem fin! Det er fint at de kan vokse opp med følelsen av at det er stas.»1

Isak Saba er i vår tid mest kjent som forfatter av Samefolkets sang, som ble vedtatt som samenes felles nasjonalsang på Samekonferansen i 1986. Teksten ble først offentliggjort i den samiskspråklige avisa Sagai Muitalægje i 1906. Saba var på denne tiden i valgkamp, og stilte med et samisk program til Stortingsvalget. Han ble også førstekandidat for arbeiderpartiet, og kom dermed inn på Stortinget på bakgrunn av en kombinasjon av arbeider- og samesak1.

Isak Saba var fra Reppen i Nesseby kommune. Han vokste opp midt i en søskenflokk. Faren drev handelssted på Latnæringen, 1 mil fra hjemplassen på sørsida av fjorden. Isak vekslet mellom å hjelpe mora med småbruket og faren med handelen. Han praktiserte der norsk i samtale med kundene, og var vitebegjærlig av natur. Han fikk stipend for å gå på Tromsø seminar, som var den tidens lærerutdanning. Der kom han inn i et progressivt miljø, hvor det var mye debatt om målsaken, det vil si styrking av det norske språket i forhold til det danske. Det er tydelig at han lot seg inspirere. Han skrev blant annet i et brev til sin samiske medstudent Anders Larsen, om samenes blomstrende fortid som det nå gjaldt å vekke til live igjen, gjennom opplysningsvirksomhet2. Her var han inspirert både av den norske nasjonale bevegelsen og av den finske. Det er i Samefolkets sang en undertone som kan assosieres med det finske nasjonaleposet Kalevala. For Isak var altså studietiden en blomstringstid, med fremtidstro – samene hadde også noe verdifullt å bidra med! Kameraten Anders Larsen etablerte det samiskspråklige tidsskriftet Sagai Muitalægje, som skulle få stor betydning i den perioden Saba agiterte for å komme på Stortinget. Den var også et viktig talerør mot fornorskningen, spesielt rettet mot undervisningsmetodene i skoleverket og praktiseringen av Jordsalgslovens paragraf om at norsk jord bare kunne avhendes til personer med norsk som dagligspråk3.

På samme tid som Saba begynte sin lærergjerning, ble fornorskningspolitikken skrudd til et hakk ovenfor samene4 Det skjedde med ansettelsen av en egen skoledirektør i fylket, Bernt Thomassen, som skulle ha spesielt overoppsyn med skolens innsats for det norske språk, mot samisk og finsk. Thomassen var handplukket av statsråd Wexelsen for stillinga. Han var særlig opptatt av å få tilsatt norskfødte lærere i samiske områder. I flere tilfeller nekta han å godkjenne tilsetting av samisktalende lærere i samiske områder. Han forsøkte å hindre ansettelsen av Saba som lærer i Nesseby i 1905, men kommunens skolestyre holdt fast på sin avgjørelse5. Det var heftig debatt mellom Saba og Thomassen. De steile frontene ble forsterket av at lærerlaget var dominert av innflyttede norske lærere, rekruttert under fornorskningens fane. Mye av debatten foregikk skriftlig, med leserinnlegg. Vi har derfor godt dokumentert Sabas ståsted. Han uttrykker seg utvetydig om sin holdning til fornorskningen: hvis man med det mener at også samiske barn skal lære å snakke, lese og skrive norsk, så gir han sin fulle tilslutning. Men hvis det forutsetter at de legger fra seg alt samisk, og smelter sammen med nordmennene, så er han ikke lenger med6. Han motsatte seg altså assimileringen, ikke to-språkligheten.

Sabas syn på tospråklighet var langt forut for sin tid. Han argumenterte med at det var feil, både i pedagogikken og i målsetninga til fornorskningspolitikken. Thomassen håndhevet nidkjært Wexelsensplakaten av 1898, hvor det ble understreket at samisk og finsk kun skulle brukes som hjelpespråk der det var helt nødvendig. Helst skulle læreren bruke anskuelsesmetoden, det vil si mime, demonstrere eller tegne på tavla. Derfor ble det sett som en fordel at lærerne bare kunne norsk, for da ble de ikke fristet til å oversette. Dette mente Saba var en grunnleggende feil tilnærming til språkopplæring. Hans synspunkt var at barna måtte få begynne skolegangen på det språket de kunne best, og så gradvis tilegne seg norsk. Det ble hevdet i Sagai Muitalægje at kunnskapen blant samiske barn hadde gått ned etter at man sluttet å bruke samisk i skolen7.

Saba ville at samiske barn skulle lære å skrive og lese både på samisk og norsk. Da ville barna tilegne seg den norske kulturen, samtidig som de lærte å verdsette sin egen kultur. Dette var så fjernt fra den sosialdarwinistiske tankegangen som lå til grunn for fornorskningspolitikken, at han ble motarbeidet og latterliggjort. Etter å ha vært to perioder som Stortingsrepresentant fra 1906 til 1912, valgt inn for arbeiderbevegelsen, trakk Saba seg fra den nasjonale politikken. Han ble valgt som ordfører i Nesseby 1914-1915. I 1916 flyttet han til Vardø, hvor han var lærer til han døde i 1921. I fritiden viet han seg til innsamling av samisk folklore. Slik han hadde lært av de norske og finske nasjonalbevegelsene, kunne veien til et folks stolthet gå gjennom å løfte frem folkets egen kulturarv. Han konsentrerte seg om Varanger, men ettersom hans mor var av skoltesamisk ætt, passet han på å samle inn fortellertradisjon også fra det skoltesamiske området8. Derved har hans egen arv til ettertiden i stor grad oppfylt hans visjon: At samefolket skal kjenne stolthet over sin egen kulturarv.

Samefolkets sang er en hyllest til det samiske folk, som har blomstret under harde forhold, både klimatisk og kulturelt. Den avslutter med en oppmaning om aldri å glemme at man har en spesiell forbindelse og forpliktelse overfor ens eget land – Samelandet. Han understreker den fredelige holdningen som har preget samisk historie, hvor det er selvberging og utholdenhet som belønnes i det lange løp.